lørdag, februar 25, 2006

Dagen derpaa...

I gaar var dagen for fysiske utskeielser, faktisk for forste gang siden vi reiste fra Norge. Vi fleska like godt til med en 18 kilometers tur med 1000 meter stigning opp paa en "hilltop". Stien gikk i snirkler og snorkler opp de bratte fjellsidene, mellom blomstrende rhododendrontraer. Vi fikk med oss et par ekstra turkompiser ogsaa. To gatehunder fra byen bare fulgte etter oss, og de ble med helt opp til toppen. Vi trodde de var ute etter mat, men da Solveig ga dem nutellabrodskiva si, ville de ikke ha. Saa faaglarna vet hvilke motiver de hadde, kanskje de bare trengte en fjelltur, akkurat som oss. Fra toppen var det kjempeutsikt mot Himalaya-fjell med melisdryss. Fjellene her er til aa bli religios av, saa det er ikke rart det kryr av munker og nonner her. Paa vei ned fikk vi virkelig kjenne i laarene at vi ikke har rort oss saa mye de siste 6 ukene... I dag maa vi trene styrke paa overkroppen for aa balansere all beintreninga i gaar. Ellers har vi en rolig dag, og prover aa unngaa aa gaa i trapper.

onsdag, februar 22, 2006

Kalde Tibet

Vi har naa ankommet Indias miniTibet: Dharamshala i Himalaya. Her bor Dalai Lama (desverre ikke hjemme naa), og mange andre eksiltibetanere. Ganske spennede med en helt annen kultur her midt oppi den indiske! Det selges flusst av varme tibetanske ullsokker, -luer, -votter og -gensere - og det trengs! Her er det nemlig stillongs, flis og vottevaer! - I hvert fall for oss som ikke har opplevd en dag med under 30 grader i loepet av de siste 5 ukene... Vi sitter med alle klaerne i ryggsekken paa og hutrer - litt skuffende at gradestokken da viser 18 grader celcius... Kanskje greit at vi ikke er i snoevakre Norge. Vi faar forresten mettet (bokstavlig talt) vaar hjemlengsel med vestlige kaker som merkelig nok er en greie her. Veldig bra for oss, som etter aa ha vaert daarlige paa rad og rekke og ikke lenger er kjempebegeistret for indisk mat.

søndag, februar 19, 2006

Tone og Martes dansende ostepopmisjon

Kamelsafari..Hva kan man forvente seg av noe slikt? Det boer inneholde kameler i en eller annen form, men ellers er det ganske aapent. Det valgte vaart reisebyraa aa benytte seg av til fulle. Solveig var litt slaff og maatte melde pass allerede foer start. Vi tre andre ble fraktet til start som laa paa en maharaja sin gamle jakthytte. Foereloepig veldig lovende!! Mens vi saa oss om der ble det etterhvert tydelig at heller ikke Maja hadde det som trengs for aa bli kameljockey. Dermed ble det Tone og Marte som la ut paa eventyr, marte som sjef for foererkamelen!!(kan naa svare paa alle spoersmaal om kamelstyring...) Foerst ble vi fraktet til en landsby hvor attraksjonen tydelig var oss. Tone og jeg fikk overlevert hver vaar baby og ble deretter forlatt av guiden vaar. Det viste seg senere vanskelig aa bli kvitt de samme babyene.
Ingen snakket engelsk, annet enn "Hello, pen!" Tone hadde nemlig tre Bic-penner i sekkelomma. Da var det krise for ALLE ville ha de pennene, men det var sikkert 50 unger og bare tre penner... Vaar neste oppgave var aa kjoepe ostepop og dele ut til barna. En slitsom oppgave!!Saerlig naar noen av dem fortsatt ikke ville gi slipp paa droemmen om en penn. Vi kom oss unna med alle eiendelene i behold, og saa egentlig litt moerkt paa nok en landsby. Der var foroevrig folkene mye roligere naar vi fortsatte vaar ostepop-misjon. Men plutselig tok en av damene tak i Tone og dro henne med seg. Resten av damene tok med meg og det bar rett til "diskoteket". Tone skulle danse! Saa Tone og jeg dansa mens 30 damer sto og raaflira. De var ikke interessert i aa danse selv, men hadde mye morro med aa se paa oss. Vi hadde det festlig vi ogsaa! Dessuten var det kjoelig aa komme ut i 35grader etterpaa!
Etter aa ha spredd ostepop og latter til folket, vendte vi kamelene hjemover for aa plukke opp restene av reisefoelget. Dette var vaar kamelsafari. Men vi kan ikke garantere at du noen gang vil oppleve det samme.

fredag, februar 17, 2006

Mitt liv som tunfisk

Det forrige innlegget beskrev hvordan det gaar an aa klare seg i utlandet med minimal kjennskap til det lokale spraaket. Naa skal jeg, Tone: tunfisken i gruppa, komme med en kort beretning som alle, i hvert fall de som skal oppholde seg i utlandet, kan laere noe av. Naa har vi vaert bortreist i over en maaned og de eneste som klarer aa uttale navnet mitt riktig er de tre som har vaert med fra begynnelsen (les: Marte, Solveig og Maja). Tone er nemlig helt umulig aa uttale, det virker i hvert fall saann. Spesielt morsomt blir det naar indere eller zanzibarere blir glade naar det hoerer hva jeg heter, for det har de hoert foer! "My name is Tone", "Oh, yes. Tuna, that's like the fish!". Det er ikke noe vits i aa diskutere det, saa jeg kommer nok til aa tilbringe de neste tre maanedene som tunfisk ogsaa. I grunnen er det ikke saa ille, jeg er jo faktisk ganske glad i tuna. Men naa kommer moralen. For noen dager siden, nede i Palolem spiste jeg og Marte sandwich med dette tilbehoeret. Det smakte ikke helt fantastisk, men det er det faktisk ganske mye som ikke gjoer naar man er paa tur. Senere har denne matbiten blitt hovedmistenkt i matforgiftningssaken vi har opprettet. Det betyr at vi sannsynligvis ikke kommer til aa spise mer tunfisk (i hvert fall ikke kald) paa denne turen. Noe som forsaavidt er greit. Det store spoersmaalet er om det henger sammen med min identitet som tunfisk, kanskje har underbevisstheten (og magen) jobbet hardt for aa unngaa at jeg blir en kannibal. Moralen er: ikke spis dine egne slektninger, da faar du betale med spysjuke paa toget. Og det er ikke noe aa kimse av... Hvis noen har noen gode konspirasjonsteorier om hvorfor Marte bli syk, mottas de med takk.

onsdag, februar 15, 2006

Etter en laaang togreise fra Goa (foerst 14 timer, saa en overnatting i Mumbai og nye 18 timer) er vi naa kommet til Indias mest romantiske by, Udaipur. Vi har bare hverandre aa dele romantikken med, men det er bra nok for oss:) Det er virkelig vakkert her, med trange gater, gamle hvite murhus, templer paa hvert gatehjorne og vakre palasser som Maharajanene har bodd i eller brukt som sommerpalasser (100 m baattur fra boligen til sommerhuset...). Vi skal vaere her i 2 dager foer vi tar nytt nattog videre nordover til Jaipur.

Etter 10 dager i India har vi ikke blitt saerlig gode i hindi... Her er vaart fantastiske ordforraad:
Namaste - velkommen, hei, takk, fred, osv (er som poteten og kan brukes til alt!)
Garam - varm (paa toget gaar det noen forbi hvert 5. minutt og sier "Garam garam soup soup" eller "Garam garam Chicken lolipop")
Vi har i grunnen funnet t at dette er mer enn nok. Hitil har det vaert 30 grader hver dag, altsa kan vi konversere med de innfoedte: "Namaste. Garam garam!!!". Ettersom vi drar nordover blir det kaldere. Vi frykter faktisk minusgrader ettersom vi naermer oss Himalaya... Da blir det: "Garam" mens vi rister paa hodet.

Vi klarar oss med andre ord fint, selv om det er mulig vi skifter nasjonalitet ettersom vi kommer nordover. Men forelopig ikke noen problemer i det hele tatt heldigvis:) Vi foelger med paa UDs hjemmesider.

lørdag, februar 11, 2006

Bilder og litt mer

Her kommer endelig noen bilder igjen!
Har tid til aa gjoere saanne ting her i Goa. Det er saa varmt at vi klarer ikke liggepaa stranda hele dagen likevel. Og hvemskulle trodd atdet raskeste nettet paa hele turenskulle dukke opp i en batteridrevetbu paa stranda!! Vi koseross med sol, bading, god mat, frisk frukt og KJENTFOLK! Verden er liten, i gaar moette vi Andrea Vik Bjarkoe paa resturantenvi spiste middag;)



Marte og Maja som sover ut etteren natt paa fly mellom Dar Es Salkaam og Mumbai.
Tone feirer bursdag i Mumbai
Solveig ogmaja som afrikadamer paa stranda iKenwa,Zanzibar.
Vi spiller Boa-et afrikansk spill.
Tone og Marte paa paradisstranda paa Kendwa

onsdag, februar 08, 2006

Noen sitater fra sitatboka vaar

Vi har en liten vinrod bok der vi skriver opp gullkorn fra plakater, folk vi moter og oss selv.... Her er noen smakebiter:
" Hvis det ikke er faelt, er det godt." Gjeldende leveregel for hele turen

"I just came to watch tou laugh." Victor, guiden vaar paa safari i Afrika

"This car is protected by the blood of Jesus." Plakat paa bussen fra Arusha til Dar Es Salaam

"I dag va' det go' flyt i vainnet." Solveig paa Zanzibar

"I feel my IQ is droppin in the sun." Aaron, en ire vi motte paa Zanzibar. Vi har alle hatt en samme folelsen et par ganger i lopet av turen....

Hurra for Tone!!!

I dag har Tone bursdag, saa vi startet dagen med sjokoladekake. Veldig godt og ganske kvalmende saann paa morraskvisten...
Naa begynner vi aa komme litt mer inn i Indiamodus. Det vil si at vi begynner aa venne oss til at alle bilene tuter hele tida, selv naar de staar paa rodt lys. Filer er et ukjent begrep her, det er jo ubegrenset hvor mange det gaar i bredden bare man legger seg paa hornet. Taxiene er bittesmaa og gaar paa gass. Tre av oss fyller opp baksetet til randen, og vi maa pusle puslespill for aa faa plass til skuldrene. En annen ting vi har skjont, er at hvis du skal faa noe ordnet, saa er det utrolig tungvindt. For eksempel det aa kjope togbilletter: de har forskjellige stasjoner for nordgaaende og sorgaaende tog, og det gaar ikke an aa bestille nordgaaende tog paa sorstasjonen eller omvendt. Og de har egne turist billettluker, og de ligger som regel innerst, bortest og er vanskelig aa finne. Man maa vise pass, og hvis man skal betale med rupi, maa man vise fram minibankkvitteringen og bankkortet pengene ble tatt ut med. Et annet eksempel paa tungroddhet: I gaar var vi inne i en butikk og skulle kjope kort. Forst maatte vi plukke ut de kortene vi skulle ha, saa ble det skrevet opp paa en lapp hvor mye de kostet, saa maatte vi gaa til en skranke og betale og faa stempel paa lappen og saa gaa til en annen skranke der vi fikk utlevert kortene. Puh! Men det er jo noe bra med det ogsaa; man kan ansette en haug med folk til aa gjore de forskjellige jobbene. Det betyr sysselsetting til folket. Og det trengs naar man ser hvor mange det er som bor paa gata og lever av aa tigge. Utrolig mange triste skjebner: Handikappede, smaa barn og til og med hele familier. Det er hardt aa bare gaa forbi. For oss er alt utrolig billig i dette landet.

I kveld tar vi nattog sorover til Goa, for aa faa litt mer strandlivog jobbe litt med brunfargen.

mandag, februar 06, 2006

Nytt kontinent

Etter aa ha blitt dratt med paa afrikansk dans av men meget ivrig amerikansk musikkreporter forlot vi Zanzibar til fordel for Dar Es Salaam. Ikke mye aa gjoere der! Saa tilbragte vi nesten et doegn paa flyplass og fly emirates var et mye mer fancy flyselskap enn SN Brussels og etter aa ikke ha sett tv paa 3 uker ble vi sittende oppe hele natta. I Dubai var det fullt av liv kl 3... Naa er vi i Bombay. Masse nye inntrykk, trenger litt tid paa aa omstille oss saa paa onsdag gaar toget til Goa og strandlivet igjen;) Mer bilder kommer naar vi finner en raskere linje!

onsdag, februar 01, 2006

Der pepper'n gror

I gaar forlot vi livet paa stranda til fordel for de trange gatene i Stone Town. Det ble slitsomt nok aa smoere seg med solkrem i lengden. Dessuten hadde vi faatt mer enn vaar andel av heller direkte tilbud av typen "I want too be with you for one night, two nights..." Ikke at vi har lidd noen noed altsaa;) Skla proeve aa faa lagt ut noen bilder fra paradis etterhvert.

I dag har vi vaert paa kryddertur. Zanzibar er nemlig kjent for sine mange typer krydder. Saa vi har faatt se hvordan de dyrker pepper, muskat(kan brukes som potensmiddel ogsaa visstnok), kardemomme, kanel, nellik, ingefaer, gurkemeie, og vanilje( skjoenner hvorfor det er saa dyrt for alle blomstene maa befruktes for haand av boendene fordi blomstene er aapne saa sjelden at insektene ikke gjoer en god nok jobb) Dessuten har vi sett mandeltraer og dorianfrukt. Sistenevnte smaker visstnok vidunderlig, men lukter saa forferdelig at den er forbudt aa ta med paa offentlige steder!!!

I morgen tar vi baaten inn til fastlandet. Satser paa aa vaere ute i god tid siden baaten naar som helst kan bli innstilt "by an act of God"(det staar svart paa hvitt i billetten!!). Skla slaa i hjel en dag i Dar es salaam foer vi setter oss paa flyet til India.