O-rientekspressen

Mitt liv som tunfisk

Det forrige innlegget beskrev hvordan det gaar an aa klare seg i utlandet med minimal kjennskap til det lokale spraaket. Naa skal jeg, Tone: tunfisken i gruppa, komme med en kort beretning som alle, i hvert fall de som skal oppholde seg i utlandet, kan laere noe av. Naa har vi vaert bortreist i over en maaned og de eneste som klarer aa uttale navnet mitt riktig er de tre som har vaert med fra begynnelsen (les: Marte, Solveig og Maja). Tone er nemlig helt umulig aa uttale, det virker i hvert fall saann. Spesielt morsomt blir det naar indere eller zanzibarere blir glade naar det hoerer hva jeg heter, for det har de hoert foer! "My name is Tone", "Oh, yes. Tuna, that's like the fish!". Det er ikke noe vits i aa diskutere det, saa jeg kommer nok til aa tilbringe de neste tre maanedene som tunfisk ogsaa. I grunnen er det ikke saa ille, jeg er jo faktisk ganske glad i tuna. Men naa kommer moralen. For noen dager siden, nede i Palolem spiste jeg og Marte sandwich med dette tilbehoeret. Det smakte ikke helt fantastisk, men det er det faktisk ganske mye som ikke gjoer naar man er paa tur. Senere har denne matbiten blitt hovedmistenkt i matforgiftningssaken vi har opprettet. Det betyr at vi sannsynligvis ikke kommer til aa spise mer tunfisk (i hvert fall ikke kald) paa denne turen. Noe som forsaavidt er greit. Det store spoersmaalet er om det henger sammen med min identitet som tunfisk, kanskje har underbevisstheten (og magen) jobbet hardt for aa unngaa at jeg blir en kannibal. Moralen er: ikke spis dine egne slektninger, da faar du betale med spysjuke paa toget. Og det er ikke noe aa kimse av... Hvis noen har noen gode konspirasjonsteorier om hvorfor Marte bli syk, mottas de med takk.

posted by Girlsa @ 10:36